Det var en gang en fin strikkakjole som het still light tunic. Den ville jeg strikke og kjøpte inn 10 deilige nøster alpakkagarn. Jeg er størrelse S/M og valgte å strikke størrelse S.
Jeg strikket og strikket og så arbeidet vokse. Fulgte mønsteret til punkt og prikke og det så fint ut.
Kveld etter kveld satt jeg og strikket og etter hvert begynte arbeidet å ta form. Jeg gledet meg til å bli ferdig. Vips en dag var den flotte kjolen ferdig og jeg prøvde den på. Lommene var jo et kapittel for seg selv. Så stilig! Men den var for stor så jeg tenkte at jeg kunne tove den litt. Etter anbefaling fra en kollega kjørte jeg den i sentrifugen en stund. Det ble ingen forskjell. Så prøvde jeg litt lenger tid i sentrifungen. Niks, ingen forandring. Da startet jeg et 30 graders vanlig vaskeprogram som jeg etter en stund avsluttet. Nesten ingen forskjell nå heller. Den var fremdeles for stor. Så satte jeg i gang en ny vask og lot vaskemaskina få jobbe i fred.
Da den var ferdig åpnet jeg vaskemaskina og ut kom denne:
Jeg måtte le, det hele var jo tragikomisk.
Og temmelig ergerlig.
Snipp snapp snute så var eventyret om kjolen som ble til sitteunderlag ute.
